» Førstesiden

» Om meg
» Om hesten min
» Blogg
» Gjestebok
» Oppdateringer

» Morganhesten
» 
Rasestandard
» Annet nyttig om hest

» RWR
» WRAN
» ASIN
» Andre linker

 

Jeg har hest som hobby

- en alt oppslukende hobby som man blir avhengig av.

Hesteintressen har alltid vært der, jeg kan ikke huske annet enn at jeg har ønsket meg hest. Jeg kan skjønne at min mor og far til tider ble lei av å høre på alle ønskene om hest og at alle hester jeg så var såkalt mine i det vi passerte dem i bil. Jeg kan også skjønne at det var lite moro å ri forbi huset vårt... For hvem andre enn meg var det som innfant seg ved veikanten så fort jeg fikk teften av hest!
Jeg gikk aldri på rideskole (ikke før i voksen alder), men takket aldri nei til en liten tur på en hvilken som helst hest, selv om jeg må tilstå at den politihesten jeg fikk sitte på da det var oppvisning på Idrettsplassen i Lillehammer en sommer var i største laget. Jeg red også litt på Sjusjø Stallen om sommeren. Bestemor og bestefar hadde hytte i nærheten, og turen var slettes ikke lang så lenge det ventet hestelukt i andre enden av stien! (Det pussige er at nesten samme turen, faktisk litt kortere, var u-utholdelig lang hvis vi 'bare' skulle på butikken for å handle eller til telefonkiosken for å ringe hjem...) Jeg pusset hest og måkte møkk, leide hester på tur og tok i mot hester som hadde vært på tur i håp om at det skulle bli en ledig hest på neste times-tur. Og det ble det, om enn ikke så mange ganger i løpet av sommeren, men et par turer ble det alltids.
Likt dyr har jeg i gjort hele mitt liv, og der det luktet hest trivdes jeg aller best.

Så kom dagen; en fin nordlandshest, rød med lys man og hale, ble en vårdag leid ut av hestehengeren på en busstopp på Brøttum. Fabin var navnet. En hyggelig kar som jeg hadde mange flotte turer og stunder sammen med. Og han lærte meg mye om hest den karen der. Han var den perfekte nybegynnerhest for meg; snill, men med egne meninger og en god dæsj humor. Han hadde sine snedige måter å få meg av på uten at jeg skadet meg; sikte på en snøplogkant og ta 90 graders vending i strak gallop eller sakte men sikkert på meg til å skli ut av possisjon og ned på bakken slik at han kunne gå foran hjem. Og hadde han først fått meg ned så var det ingen bønn, jeg måtte gå rett bak ham helt hjem! Løp jeg for å komme opp på siden av ham bare løp han like fort slik at jeg ikke klarte å få tak i tøylen.
Vi hadde mye moro sammen vi to, og om jeg angrer på noe her i livet må det være at jeg solgte denne hesten.
(Om noen vet noe om denne hesten så si fra da! Han ble solgt til noen på Fitjar for en del år tilbake.) Da jeg hadde hatt Fabin noen år, kjøpte jeg også en liten åringshingst av samme rase. Han het Sagen Prins og står nå på samme stall som My. Han har vist vært for sin eier det samme som Fabin var for meg; en flott hest som har gitt mange gleder og gode stunder.

Siden ble det noen år uten hest, men en dag ringte telefonen og en snill varmblodstraverdame på 19 år, ja for hun var virkelig en Dame, skulle settes bort på fôr eller slaktes. ...gjett hvor hun havnet da! Hos meg selvfølgelig. Honey var en høfflig dame som hatet å bli våt på 'tottisene' sine. Hun trivdes best på flate veien og var mer skeptisk til turer i skog og mark. 'Honningen' og jeg koste oss sammen, bare så synd at hun va så gammel da hun kom.
Honey PJ var hos meg i 2 år før det var på tide å si farvell. Hun slet med vond rygg og jeg syntes det var best om hun fikk slippe. Nå er 'Honningen' i hestehimmelen og koser seg på evig grønne enger.

I samme momanget kom sambo inn i mitt liv og han mente det var best å forsyne meg med en ny hest. En ung og sprek en, en som jeg kunne ha i mange år. Det var vist bedre det enn at det kom et nytt gammelt øk til gårds som bare ble noen år før det var ny runde med snørr og tårer (lurer på hvorfor han trakk den konklusjonen jeg... *he he*). Og slik kom ei mørk rød morgan-hoppe (f. '91) inn i våre liv. Navnet er Santanas Cheyenne, til daglig bare 'My'. En flott og søt liten rød hest som skulle vise seg å ha jærn vilje og egne meninger i fult monn.
Nå har hun blitt en flott, voksen dame, fremdeles med egne meninger, men villig til å inngå kompromier og å prøve mine forslag. Og for et hode det er på damen!
Av My har jeg lært mye! Jeg har virkelig måttet jobbe med meg selv for å komme opp med løsninger og trenings inspirasjon for å knekke en del nøtter. Jeg fant fort ut at jeg måtte jobbe for å få hennes tillitt, og for uten den kunne like godt holde meg hjemme. Hun har sånn klippe-tro på seg selv at jeg kan ikke fungere som hennes trygghet, men jeg har jobbet for at jeg er grei å være sammen med og driver med mye moro som hun kan få være med på hvis hun oppfører seg. Og det har virket. Hun komme rnår jeg plystrer og ser etter meg når jeg går, for hun vil aller helst være med. Nå gleder jeg meg bare til hun er så ridesikker at vi kan ta oss noen rideturer i sog og mark, for det tror jeg hun vil like!

Selv om det har vært litt krøll til nå, håper jeg vi får mange fine år sammen. Selges skal hun i hvertfall aldri ;o) 
 
Kontakt meg
Tibake til førstesiden

 

 

 

» Jo mer jeg lærer, jo mer forstår jeg at jeg ikke kan!
                          (noe å tenke over)


 

morganhorse.no • Olrun Haugen © 2007